Historien bak
Fra barnehageprosjekt til figurdrøm
Et lite tilbakeblikk
Fireåringers hånddukker
Disse dukkene ble laget av fireåringer i en barnehage, i et dukketeaterprosjekt der barna selv lagde figurene og fremførte en forestilling for foreldrene.
Det var ingen manus – bare en sang de hadde øvd litt på, og fri improvisasjon med figurene de selv hadde skapt.
Barna strålte av stolthet.
De hadde laget alt med sine egne hender, og fikk stå på en liten scene og vise det frem – helt på egne premisser.
Gleden og mestringen var til å ta og føle på – og da applausen kom, bukket de spontant og strålende.
Ingen hadde øvd på det. Men de visste at dette øyeblikket var deres.
Det var rørende å se den gleden – og stoltheten – barna viste da de fikk stå på scenen med noe de hadde laget selv.
"Gleden barna viste ved å skape noe sammen, og vise det frem.
De skinte. De mestret. De fikk være kunstnere – helt på ordentlig."
Dette var lenge før PropsNstuff ble stiftet – men det var her det hele begynte for meg
En personlig drøm
Jeg er, når dette skrives, godt voksen – og vel så det – og selv om jeg har jobbet med kreative teaterprosjekter i mange år, både som frivillig og i semi-profesjonelle produksjoner, er det først nå jeg har begynt å utvikle mitt eget figurprosjekt.
Gjennom PropsNstuff har jeg endelig gitt meg selv lov til å utforske en drøm jeg har båret på siden jeg var ung.
Allerede i begynnelsen av tjueårene visste jeg at jeg ville lage figurer og fortelle historier med bevegelse og nærvær. Jeg hadde til og med en dramalærer på høyskolen som prøvde å overbevise meg om å søke på en dukkemakerutdanning som fantes den gang. Jeg gjorde det aldri. Akademiet ble lagt ned noen år senere.
Livet skjedde – barn, ansvar, og en bakgrunn der denne typen arbeid ikke ble sett på som en “ekte jobb”.
I Norge finnes det dyktige folk som jobber med figurteater, men i mitt miljø, i den bygda jeg kommer fra, fantes det ikke et språk for det. Det føltes rett og slett ikke som et mulig valg.
Likevel har drømmen ligget der – stille og utholdende.
Jeg har aldri selv opplevd figurparader i det norske kulturlandskapet, og visuelle fortellinger i det offentlige rom har vært en ytterst sjelden opplevelse – i min verden og i små lokalsamfunn uten språk for denne typen kunst. Likevel har bildene levd i meg. Jeg har lengtet etter mer liv og magi i gatene – sanselige møter, overraskende øyeblikk, figurer som beveger seg gjennom festivaler, utendørskonserter og markedsdager. Jeg ønsker meg et landskap der håndlagde figurer og visuell gatekunst får en naturlig plass i feiringer og fellesskap – ikke gjemt bak scenetepper, men til stede blant oss, i dagslys og virkelighet.
Men nå har jeg begynt.
Visjonen er klar.
«Jeg tar de første stille stegene inn i denne magiske verden
– og følger endelig min egen vei, som det rare vesenet jeg er.»
